Hofteprotese er en operasjon som fjerner smerter og gir tilbake god funksjon i hofteleddet. Når alt går bra får man tilbake en nærmest normal hofte, og mange bruker uttrykket «fått et nytt liv» for å beskrive hvor vellykket inngrepet var. Men hva når det ikke går så bra?
En forskergruppe publiserte nylig resultatet av forskning fra Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) om klager etter hofteprotese (du finner hele artikkelen her), og her er det flere interessante poenger. Forskerne har undersøkt alle klager som kom inn til NPE fra 2008 til 2018. I denne perioden ble det operert litt over 70 000 hofteledd og det kom inn 1350 klager. Av de 1350 klagene ble 595 klager akseptert etter behandling i NPE. Det vil si at pasienten fikk medhold i sin klage, og fasit ble bedømt til at behandlingen hadde vært årsak til en skade. Reglene for dette er kompliserte, og jeg går ikke inn på detaljene her.
Den viktigste grunnen til klage var infeksjon (34 prosent). Infeksjon er en katastrofal komplikasjon, og det er den komplikasjonen som vi ortopeder frykter mest. Vi gjør en mengde tiltak for å forhindre infeksjon, men kan likefullt aldri love at det ikke vil skje. Kompliserte operasjoner øker risikoen for infeksjon, det samme gjelder lang operasjonstid. I tillegg vet vi at diabetes, overvekt, nyresvikt og røyking øker risikoen. Den nest hyppigste komplikasjonen var feilstilling av protesene (11 prosent). Det har med kirurgens tekniske ferdigheter å gjøre. Protese i feil stilling kan gi benlengdeforskjell, ustabil protese med luksasjon, og smerter. Mange ulike forhold kan bidra til at protesen blir satt inn feil. Selv bruker jeg røntgengjennomlysning på alle operasjonene som et ekstra hjelpemiddel.
Forskerne finner også at det er dårligere resultater på sykehus som gjør få operasjoner enn på sykehus som gjør mange. Grensen går på 93 operasjoner per år. Hvis sykehuset utføre færre enn 93 operasjoner i året øker sjansene for at en klage til NPE blir akseptert. Forskergruppen mener at en bør vurdere å overfør disse pasientene til større enheter. Funnet er ikke nytt. Vi har lenge visst at øvelse gjør mester, og dette har helt klart med trening å gjøre. En avdeling som gjør 93 hofteproteser per år, vil jo antagelig gjøre færre en to operasjoner per uke, og da vil jo hverken kirurgen, operasjonsteamet eller selve avdelingen få særlig mye trening. Så hvem skal bort? Ikke Aleris Frogner der jeg jobber og gjør alle hofteprotesene. Vi gjør over 130 pr år, 133 i 2019 og 150 i 2020. Men alle de andre private aktørene gjør mellom 1 og 30 operasjoner per år, og ligger dårlig an. I det offentlige er det 50 sykehus som opererer hofteproteser, 12 av dem opererer færre en 93 i året. Anbefalingen er at hofteoperasjoner skal fjernes fra 25 prosent av de sykehusene som gjøre operasjoner i dag. Og fra alle private institusjoner, unntatt Aleris Frogner. 
Jeg har alltid ment at kirurger skal være eksperter på sitt område for da blir resultatet best. Og best blir den som gjør mest. Men samtidig skal vi huske på at norske kirurger er gode, og at de aller fleste hofteoperasjonene går bra. Det er tross alt bare 0,8 prosent av alle hofteoperasjoner som ender med medhold i NPE.