I dag opererte jeg en dame som hadde fått hofteprotesen ut av ledd tre ganger. De første gangene skjedde det ved spesielle bevegelser, men den siste gangen hoppet den ut mens hun satt i en stol. Hun fikk protesen for syv år siden, og ble operert med bakre tilgang.
Det er smertefullt å få protesen ut av ledd. Jeg husker godt den første gangen jeg tok i mot en pasient med protesen ute av ledd. Jeg var nyansatt ung lege ved ortopedisk av deling på Halden Sykehus, og pasienten kom til oss fra opptreningssenteret på Bakke, en halv times kjøretur unna. Protesen gikk ut av ledd under trening, ambulanse ble tilkalt, og hun kom til oss med meget store smerter. Jeg husker hvordan jeg syntes benet lå forferdelig skjevt, og det var umulig å hjelpe henne før hun fikk sterke smertestillende og etterhvert bedøvelse. En av ortopeden satte protesen på plass, og forklarte forskjellen på om den glir ut bakover eller forover. Den kunnskapen har jeg fått bruk for mange ganger siden. På fagspråket kaller vi det for luksasjon, og faren for luksasjon var en av grunnene til at jeg tok i bruk den fremre tilgangen til hofteleddet. Ved fremre tilgang skåner man muskler og vev, slik at musklene er sterke og aktive med en gang etter operasjonen. I tillegg rører man ikke den bakre kapselen slik at den er sterk og motstandsdyktig mot luksasjon.
Min pasient er ikke alene om å få protesen ut av ledd etter hofteproteseoperasjon. Dette er en komplikasjon som øker i Norge. I den siste rapporten fra Nasjonal Kompetansetjeneste for leddproteser skriver forfatterne at reoperasjoner for luksasjon er økende og at dette henger sammen med den økende bruken av bakre tilgang. Bakre tilgang ble i 2009 brukt i 28 prosent av operasjonene mens den ble brukt i 73 prosent i 2919. Det blir nå utført nær 300 operasjoner for luksasjon i Norge i året, men antallet pasienter som får protesen ut av ledd er mye høyere fordi det å bare sette protesen på plass ikke blir registrert på samme måte.
Hva kan man gjøre med en protese som hopper ut av ledd? Man må først sjekke med et røntgenbilde, eventuelt også med en computertomografi (CT) hvordan protesen står, og at kopp og stamme står i riktig forhold til hverandre. Som regel blir det utført en operasjon der man tar ut koppen og hodet og bytter til en mer stabilt type.
Det var det jeg gjorde med min pasient. Jeg opererte henne på et spesialbord med fremre tilgang. Via et lite snitt foran på låret fjernet jeg det gamle hodet og den gamle koppen. Jeg preparerte så en hule for en ny kopp, som ble satt inn mens jeg så på med røntgengjennomlysning. Røntgen viser at koppen kommer i absolutt riktig vinkel og passe langt inn i bekkenet. Deretter ble det satt inn en metallforing i koppen. Så benyttet vi en spesiell patent der man bruker to hoder som festes på hverandre. 
Dette gir en mye større mekanisk stabilitet. Til slutt reparerte jeg de bakre strukturene som var blitt ødelagt, dels av luksasjonene, men antagelig også av den opprinnelige bakre tilgangen.
Hvordan kommer dette til å gå? Det får tiden vise, så langt har alt gått bra, hun blir hos i et par dager før hun reiser hjem og fortsetter opptreningen. Alle mine pasienter får telefonnummeret til meg, så jeg pleier å høre det fort om noe ikke går etter planen. (Pasienten har gitt meg lov til å skrive dette og bruke gjennomlysningsbildet).