Koppen - protesens leddhule

Koppen - protesens leddhule

Den delen av hofteprotesen som festes inn i bekkenet kalles koppen. Den kan festes med eller uten sement.

De typene som sementeres fast, er gjerne av laget av polyetylen i sin helhet. Under operasjonen forberedes leddhulen ved at man fjerner bruskrester og betent vev i tillegg til slitt ben ved hjelp av en kulefres. Deretter setter kirurgen inn sement og setter koppen inn i sementen. Sementen herder og blir hard i løpet av 10 minutter. Koppen blir dermed limt fast i sementen og sementen festes til ben. 

Når man bruker sementert teknikk, forberedes benet på samme måte, men man må være en del mer nøyaktig i fresing av ben. Man bruker kulefres i økende størrelser og velger en kopp som passer til den leddhulen man har frest opp. Den vanligste teknikken er å bruke en såkalt press fit teknikk der man banker inn en rund kopp i leddhulen. Den får dermed et rent mekanisk feste. En annen mulighet, som er sjeldnere brukt, er å bruke en kopp som er designet med gjenger. Den skrus rett og slett inn i benet og får meget godt feste. De sementerte koppene er som regel laget av titan, og det finnes mange forskjellige varianter der forskjellen handler om hvor porøs overflaten er. Hvis overflaten består av svært porøs titan eller tantalum, er kroppens skjelett svært villig til å vokse inn i koppens overflate. Forutsetningen er at koppen sitter helt stabilt i benet i de ukene dette foregår. Vi regner med at en komplett beninnvekst tar 6- 8 uker. Noen kopper har et belegg av hydroksyappatitt som er sprayet utenpå den porøse overflaten. Man tenker at hydroksyappatitt fremmer beninnvekst, men mange har erfart at kopper uten hydroksyappatitt er like bra. 

De moderne sementerte koppene har svært gode egenskaper når det gjelder beniinnvekst, og når de først er grodd sammen med kroppen, skal de mye til for at de løsner.

Den koppen som bankes inn i leddhulen er som regel bare et skall, og vi bruker i tillegg en foring som settes inn i skallet. Systemet er dermed modulært og kirurgen kan variere hvilken type foring man skal bruke. Foringen kan komme i ulike materialer, den kan være tilpasset ulike hodestørrelser, og den kan kan ha ulike vinkler og støttekanter for å gjøre den mer stabil.

Materialet på foringen er viktig. Det desidert vanligste er å bruke en foring av polyetylen.

Dette er det samme materialet som de sementerte koppene er laget av, og dette materialet har gjennomgått en stor utvikling de siste 20-30 årene. Det polyetylenet som vi har nå kalles for kryssbundet. Det betyr at plasten er behandlet på en slik at det blir mer slitesterkt. Tidligere så vi ofte at plasten ble slitt med ca 0,1 millimeter pr år. Forskning viser at den nye plasten er mer slitesterk og holder dermed lengre. Plastslitasje er uheldig fordi den plasten som slites vekk danner små partikler som kan trenge inn bak protesekomponebntene og forårsake bentap og muligens løsning av protesen.

Det er derfor kommet alternativer til plastforingen, og mange kirurger bruker en del foringer som er laget av keramikk. Keramikk er praktisk talt uslitelig, og ser ut til å gi lovende resultater. Man har i perioder også prøvd å lage foringer av metall, men dette ikke vært vellykket, og man har stort sett gått bort fra dette.

Valg av foring bestemmer også for en stor del hvilken type hode man skal bruke på protesen fordi disse må passe til hverandre både når det gjelder materiale og størrelse. 


Utskrift   E-post