Var operasjonen vellykket? Et enkelt spørsmål som burde ha et enkelt svar, men så enkel er ikke alltid hverdagen verken for pasient eller ortoped. Etter en hofteproteseoperasjon er som regel både pasient og ortoped fornøyd. Men av og til kan det være uenighet, enten er pasienten fornøyd og ortopeden misfornøyd, eller så er ortopeden såre fornøyd og pasienten misfornøyd. Og av og til kan både pasient og ortoped være misfornøyde. Men hvordan måler man egentlig dette?
Hvis man ikke tenker på proteseleddet, har man glemt det. En pasient fortalte meg nylig at hun var blitt stoppet i sikkerhetskontrollen på en flyplass. Alarmen gikk, og pasienten var betuttet og irritert fordi hun jo hadde lagt all metall i boksen som hun skulle. Sikkerhetsvakten fant metall med metalldetektor i hofteområdet og spurte selvfølgelig om hun hadde hofteprotese, og først da husket hun at hun faktisk var hofteoperert av meg et par måneder tidligere. Hun hadde «glemt» protesen sin, og fortalte meg at hun temmelig flau over hendelsen.
En hofteproteseoperasjon er blant de operasjoner som er blant de med størst sjanse for å være vellykkede. Et ødelagt og smertefullt ledd blir erstattet av et kunstig ledd, der man ikke kan kjenne smerte. Går alt bra, føler mange at de får et nytt liv, eller tilbake sitt gamle liv, og i tillegg vet vi at moderne proteser varer svært lenge, oftest livet ut. Og går alt bra glemmer man etterhvert at man har et kunstig ledd. Men er det større sjanse for å få en vellykket operasjon med én metode enn en annen?
En gruppe forskere i Japan undersøkte nylig om det er noen forskjell på om man er operert med fremre eller bakre tilgang til hofteleddet ved hjelp av The Forgotten Joint Score ((Ozaki, Baba et al. 2018)) (https://doi.org/10.1051/sicotj/2018051). Etter 36 måneder hadde pasientene med fremre tilgang 75 poeng, mens de med bakre tilgang hadde 64 poeng. De som var operert med fremre tilgang hadde det altså betydelig bedre enn de som var operert med bakre tilgang.
Fremre tilgang til hofteleddet er den mest skånsomme teknikken man kan bruke, og mange forskningsartikler viser at pasienter har mindre smerter etter operasjonen og kommer seg raskere. Men denne rapporten er den første jeg kjenner til som viser at det er en forskjell også etter at den første opptreningstiden er over.
Men hvordan måler man egentlig dette? Gjennom årene har det vært utviklet mange ulike målemetoder. En av de mest brukte heter Harris Hip Score (HHS), utviklet av en amerikansk ortoped på slutten av sekstitallet. Det er et spørreskjema med diverse spørsmål som til sammen kan gi 100 poeng. Før en operasjon ligger man ofte på 40 - 60 poeng og målet etter operasjonen er å oppnå 100 poeng. Har man 100 poeng, kan man gå så langt man vil uten smerter og har normal bevegelighet, men man kan aldri få mer enn 100 poeng, så denne metoden skiller ikke mellom de fornøyde og de superfornøyde. Og den skiller heller ikke mellom de som stiller store krav til hoften, og de som ikke er så kravstore. I denne studien var det ikke forskjell på pasientene målt med HHS.
Men det har etterhvert blitt utviklet andre måter å måle dette på, og et av de nye måleinstrumentene heter The Forgotten Joint Score. Det er et spørreskjema som fokuserer på hvor mye man er klar over sitt kunstige hofteledd i dagliglivet og regnes som et mer følsomt måleinstrument enn andre metoder. Og det regnes som et måleinstrument som kanskje er mer tilpasset de som stiller større krav til protesen sin. Så derfor er det ekstra interessant at den måler bedre resultat ved fremre tilgang.
Ozaki, Y., T. Baba, Y. Homma, H. Ochi, T. Watari, S. Banno, M. Matsumoto and K. Kaneko (2018). "Posterior versus direct anterior approach in total hip arthroplasty: difference in patient-reported outcomes measured with the Forgotten Joint Score-12." SICOT J 4: 54.